Drømmene…….og eventyret

Høsten har allerede kommet til hovedstaden. Den rå og fuktige kulden siger inn fra fjorden, og løvet på trærne er stort sett falt av. Likevel var cupfinalehelgen ikke preget av det høstlige, men av varme og fest. Det var denne helgen at alle drømmene ble til det store eventyret. For alle de fra Bergen som var i Oslo, de foran TV-skjermene, og alle de som hadde ventet i 22 år. For mange av våre unge fotballspillere ble det også en stor opplevelse.

 

Det var nok mange som følte at fotballguden endelig sendte sine varme lavastrømmer av gull i retning av Brann og Bergen. Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid har vært enig i Branns disposisjoner på mange områder, men Branns profil og arbeid innenfor identitetsoppbygning og merkenavn, er intet annet enn imponerende. Brann og Bergen er ord som hele tiden nevnes i samme åndedrett. Det skaper følelse av samhold og identitet. Jeg hadde gleden av å gratulere Per Ove (Ludvigsen) med triumfen, og fikk kontant en gratulasjonsmelding tilbake. Alle fra Bergen er med på ferden.

 

I det store eventyret som denne cuptriumfen er, finner vi mange mindre eventyr, som til sammen danner det store bakteppet. I disse små lavastrømmene finner vi kanskje bevisene på at drømmen faktisk av og til blir til virkelighet. Vi sier ofte at unge fotballspillere spiller fotball på grunn av det sosiale samværet med kamerater og venner, og interessen for selve idretten. Jeg tror ikke vi skal glemme drømmene. De er helt sentrale. Branns cupfinaletriumf blir sikkert en megastor spore til de unge fotballspillerne i Hordaland og i Bergen.

 

Jeg har forsøkt å se noen av de små lavastrømmene i et Varegg-perspektiv og i et fotballmessig lokalt perspektiv. På benken satt Christian Kalvenes, som dessverre ikke fikk kongepokalen. Det satt en gjenstridig lyskeproblematikk en stopper for. Men jeg tror at Christian fikk en opplevelse for livet, likevel. Det viser at det er mulig for spillere fra vår klubb å nå opp til toppnivået, bare de vil nok. Videre kjenner vi godt til en annen reserve, som heller ikke fikk pokalen, keeperen Johan Thorbjørnsen. Han spilte en treningskamp for oss i fjor mot Voss. For min egen del er vel kanskje Branns assistenttrener Espen Steffensen den næreste dimensjonen. Espen, som trente Vareggs A-lag i 2002, fikk en heller tøff nedtur i Brann forrige gang. Derfor er sikkert denne triumfen enda mer kjærkommen. Vi i Varegg er i alle fall strålende fornøyd på Espens vegne. Vi skal avslutte med å nevne at Mons Ivar Mjeldes første A-trener var Øyvind Pedersen, som trente Vareggs A-lag 2000-2001. Så vi ser at lavastrømmene møtes og danner ringer.

 

Går vi ut i det lokale rommet, ser vi andre lavastrømmer. I nord finner vi Åsane med to cupmestre; Helge Haugen og Thomas Lund. Flotte typer begge to, som fikk velfortjente resultat for stor innsats. Helge som et stort treningstalent og Thomas for lang og tro tjeneste i fotballen. Tror det er mange i Åsane som er stolte over bidragene til cuptriumfen. For 17-åringen Thor Jørgen Spurkeland fortoner nok seg kongepokalen seg som et eventyr. Han kommer fra klubben Nordhordland, og det er ikke tilfeldig. Klubben har en dyktig A-trener, Terje Nesse, som slipper til de unge tidlig. Også Thor Jørgen. Det viser med all tydelighet at eventyret ofte er nærmere enn vi tror. Andre mindre klubber som Trane, Odda og Fotlandsvåg, har cupmestre i sine rekker. Det er sikkert mange i de klubbene som har bidratt.

 

Finnes det noe lærdom i all denne viraken og gleden? Kanskje den at fotballen er vel den idretten som har mest evne til å så og realisere disse drømmene. Det er bare denne idretten som får 20.000 bergensere til å reise for en helg til Oslo. Mange av disse har vært lite i kontakt med idretten. Som Herman Friele som snakker om ”fotballavdelinger” istedenfor fotballomganger (!), og de jeg observerte rundt Ullevaal, som ikke fikk med seg at en fotballbane hadde flere innganger. Likevel klarer fotballen å nå alle disse menneskene. Det vidner om en enestående mobiliseringskraft fra fotballens side.

 

Vi i Varegg, og i andre klubber, er i grunnen de som leverer mulighetene for å oppfylle disse drømmene. Som vist ovenfor er det faktisk mulig å gjøre dette, og Branns merkevareoppbygging tar mange med i dette eventyret. Jeg har ofte følelsen av litt tristesse på ledermøter. Det er litt merkverdig, samtidig som vi burde vite at vi deltar i en idrett, som gir så mange mennesker flotte opplevelser. Tror det er verd å ta med på veien i det videre arbeidet, når man skal rekruttere nye trenere, spillere og ikke minst ledere. Det er faktisk kjekt å jobbe med fotball, med de unge, og noen ganger med drømmene og eventyret. Vi må bli mye flinkere til å få frem disse dimensjonene, og tone ned problemene i hverdagen.

 

Kan vi i Varegg bygge opp et merkenavn og en merkevare? Klart vi kan det, på vårt nivå. Jeg tror at mange i klubben hadde fått en aha-opplevelse hvis de hadde gjort som forfatteren i cupfinalehelgen. Jeg stilte det enkle spørsmålet til helt tilfeldige bergensere som jeg møtte, om hva forbinder du med Varegg? For folk i Varegg er det sikkert Badstuen, Mulen, Stolzen, Varegg Cup, breddefotballen, orientering og talentsatsing. Ikke i det hele tatt. Varegg forbindes med fotball, og to spesifikke hendelser. Kvartfinale i cupen mot Rosenborg i 1971, og 1-9 nederlaget mot Brann på slutten av 80-tallet. ”Eg va på Krohnsminde”. Dette er myter som er skapt utenfor klubben. Kanskje det er på tide å skape dem innenfra? Jeg tror at merkenavnoppbygning må være konsentrert om ett eller meget få budskap. Som Brann: Brann – Bergen, og: ekte lidenskap har et navn. Kanskje kan planene om allianseidrettslag gjøre det enklere for Varegg å profilere seg igjen for det som er hovedaktiviteten i klubben; fotball. Ved lesning av hjemmesidene ser det ikke slik ut. Som kanskje den mest sentralt plasserte klubben i Bergen, og med hele det historiske Bergen i Vareggland, burde mulighetene være til stede.

 

Fester og eventyr tar dessverre alltid slutt. Jeg må innrømme at til tross for at flyet mitt skulle gå klokken 1750, ble jeg stående på Ullevaal til pokalen ble utdelt. De ti neste minuttene ble også overvært, med de fantastiske seiersscenene som utfoldet seg. Minne for livet. At de neste to timene ble et stress for å nå flyet, er helt glemt i dag. I bilen fra Flesland kjørte jeg sammen med erfarne fotballfolk som Petter (Pettersen), Richard (Haaland) og Stein Arve (Lone). Selv om vi alle er erfarne innenfor fotballen, var vi nok alle truffet av fotballgudens varme vinge denne dagen. Det blir vel alle som møter eventyret i virkeligheten.

 

Per Kolstad