Brann og Løv-Ham er sant?

Sommerens fotballstory fra Bergen var artikkelen i BA om Løv-Hams såkalte frieri til Brann om samarbeid. Jeg skal ikke ta stilling til artikkelens sannhetsgehalt, eller om mulighetene for at et slikt samarbeid kan lykkes.. Det som er det interessante er at artikkelen tilkjennegir en frustrasjon over forholdene i Bergensfotballen, og en vilje til å se på nye løsninger.

Frustrasjonen er antagelig et uttrykk for at resultatene i Bergensfotballen over lang tid har vært altfor dårlige. Hvordan kan man dokumentere og måle en slik påstand? Det er enklere enn man tror. Det finnes ulike målebegreper på å måle sportslig fremgang innen norsk fotball. Før man går i gang og leser det som står nedenfor bør man huske at omtrent 10% av landets befolkning lever i våre trakter (Hordaland + randområder).

1). Serie- og cupmester?

Fylkets beste lag har ikke vunnet noe som helst siden 1982. Hvis man også tar med at klubben i de fleste av disse 22 årene har hatt større ressurser enn de aller fleste andre klubbene i Norge, er fasiten entydig. For å unngå den vanlige Rosenborg-polemikken, kan vi kort nevne lag som har vunnet noe i denne perioden: Moss, Stabæk, VIF, LSK, Strømsgodset, Odd, Viking, Molde, Bodø/Glimt, Tromsø. Der burde også Brann ha vært.

2). Landslagsspillere?

De siste virkelig gode spillerne fra Hordaland er vel Per Ove Ludvigsen, Trond Egil Soltvedt, Kenneth Storvik og Claus Lundekvam. Bare den siste har spilt en god del landskamper, mens de tre andre har markert seg sterkt i norsk klubbfotball på høyeste nivå. Felles for disse 4 er at de er født rundt 1970 (litt før og etter). Hva med de som er født etter 1973/74? Svar: ”Ingen”. Tar gjerne mot forslag. Ser vi på spillere født frem til 1985 er vel kanskje Erland Hanstveit den eneste som ligner en landslagsspiller in spe.

3). Lag nummer 2.

Det skrives mye om lag nummer 2 i Bergen i 1. divisjon eller kanskje høyere. Med unntak av Fyllingens åtte år over 2. divisjon (1989-96), har dette bare vært en drøm i Bergensfotballen. Lag som Årstad, Varegg, Baune, Nordnes, Os, Åsane, Fana, Stord har hatt korte visitter oppe, men sjelden over mer enn 2-3 sesonger. Hvis vi sammenligner med andre relevante byer i Skandianavia som Oslo, Stockholm, Gøteborg, Malmø, København, Stavanger (m/Bryne), Helsinki har disse alle ofte hatt mer enn ett lag oppe i seriesystemet.

Konklusjon.

Bergensfotballen har dårlige resultater i de siste 20 årene, kanskje spesielt siden Fyllingen forsvant ut av 1. divisjon 1996. Resultatene er entydige. De er kanskje mest elendige på individnivå. Vi produserer ikke toppspillere i norsk toppfotball lengre.

Hvorfor er det slik?

Det har vært luftet mange årsaker til denne miseren. Det som er positivt i de siste årene er at mange erkjenner at det er slik, istedenfor å bortforklare prestasjonene. Det kan være mange årsaker til denne situasjonen, og jeg skal liste opp noen, for deretter å fokusere nærmere på et par stykker.

1). Anleggssituasjonen.

Ja, det er sant at anleggene i Bergen i en årrekke har vært elendige, men at det er hovedårsaken nekter jeg å tro på. Dessuten, hjelp er underveis!

2). Økonomi.

Brann har hatt midler nok, de andre klubbene sliter her, fordi de er for like. Men er det mindre midler tilgjengelig her enn i andre deler av Norge? Jeg vet ikke, spørsmålet stilles bare. Tviler på det, byen har Norges nest største investorbase.

3). Trenerstyrt.

Et paradoks. Trenerstanden i Norge har økt sitt kompetansenivå mye mer enn lederne. Derfor har de ofte fått for stor makt. Trenerne har ofte for kortsiktig horisont fordi de er preget av sin hverdag og kontraktsforhold. Lederne bør mer på banen igjen. Ikke trenernes feil, de er bare logiske og rasjonelle. Klubbene mangler langsiktighet i sine strategivalg.

4). Treningskultur.

Det trenes nok altfor lite i Bergensfotballen, både hos de eldre og de yngre. Jeg tror dette er hovedårsaken. Alle seniorlagene i 2, 3 og 4. divisjon trener 3-5 gg i uken, kanskje med unntak av Fyllingen som trener 6 gg i uken. Brann er det store unntaket, selvsagt. Hvis vi sier at det trenes 5 gg i uken, betyr det i praksis ca. 4,2 gg i uken netto pr.spiller grunnet ulike fraværsgrunner. Det blir i overkant av 6 timer i uken, og det er ikke i nærheten engang. Hvis vi sammenligner med andre idretter blir det nesten komisk. Vet at det er ungdommer i 16-19 årsalderen som trener mer enn dette, men de begynner å trene mindre når de blir seniorer. Ikke overraskende at det blir stagnasjon. Og jeg personlig er ganske lei av å høre at kvalitet er viktig. Selvsagt er det viktig, men kvantitet er helt nødvendig, og jeg tror at det er nær sammenheng her.

5). ”Vinne-neste-kamp-syndromet”.

Konseptet som de aller fleste klubbene driver etter. Kortsiktig uten langsiktig planlegging, påvirket av trenere med kortsiktig tidshorisont. I slike modeller blir ungdommene ofte ofret fordi eldre spillere er bedre i nuet. Men det er ikke trenernes skyld.

Kan noe gjøres?

Selvsagt kan det gjøres noe, men langsiktige problemer krever nok langsiktige løsninger.

1). Konkurrere med Brann?

Hvis Løv-Ham eller andre klubber får en ekstrem rik onkel som kan spytte inn store mengder kapital, kan man konkurrere med Brann, men denne løsningen er urealistisk. Enorm økonomisk risiko.

2). Fortsette 2. divisjonskonseptet?

Her finner vi de fleste lagene. Trener 3-5 gg i uken, og satser mest på rutine. Ved å samle flere av disse klubbene, oppnår man å få bedre økonomi, men tror heller ikke at dette konseptet får den nødvendige fremgang. Samling av middelmådigheter blir antagelig bare en ny middelmådighet. Tror også at disse klubbene skal slite med å få dagens spillerstaller til å trene 10 gg i uken, som kanskje er det nivået man må sikte mot. Sportslig suksess ikke realistisk.

3). Øke treningsdosene/Talentkonsept.

Dette er etter min oppfatning den eneste farbare veien å gå. Jeg tror at spillerne født i 70-årene er dinosaurer, dessverre. Med visse få unntak får man ikke disse til å trene nok. Man må gå veien om de unge, og bygge opp treningsmiljøene nedenfra. Kompetente trenerkrefter på nivåer ned til 12 års-alderen er viktig. Det er selvsagt ulike metoder på ulike alderstrinn, men en differensiering i tilbudene til de unge er ønskelig. Erfaringen er at mange av de unge liker å trene mye. Dermed vil disse spillerne i større grad enn i dag ta større treningsdoser i voksen alder. Det vil gi fremgang, men det vil ta betydelig tid. I tillegg tror jeg man må fokusere mye mer på individet enn på lag/klubb. Ikke være så lag-eller klubbfokusert, men være mer opptatt av den enkelte spiller. I dag er klubbene og trenerne/lederne ofte altfor opptatt av kortsiktige resultater enn den enkeltes utvikling. I en slik modell er det enklere å løfte opp spillere til neste aldersnivå for å få større utvikling, fordi lagets resultater betyr mindre. Min erfaring er også at ungdommer som driver idrett på et seriøst nivå ofte bringer med seg disse gode holdningene til utdanning og fremtidig yrkeskarriere.

Dette er ikke et enkelt konsept å gjennomføre, men jeg tror det vil bedre resultater over tid enn dagens, og det vil bli bedre spesielt på individsiden. En klubb som Skeid i Oslo har både klart å profilere seg i norsk Elite- og 1. divisjon, samtidig som man utvikler unge spillere, som de andre klubbene sikler etter. Det er også mulig i Bergen.

Avslutning.

Jeg har bevisst unnlatt å nevne fylkets eneste fotballspiller som i de siste ti årene nådde alle sine sportslige mål; Gro Espeseth. I en lokal fotballkultur hvor det ofte slenges nedlatende kommentarer om kvinnefotball, står Gro frem som en lysende representant for Bergensfotballen. Hun var til de grader et treningsprodukt, og hennes vinnervilje og tæl var i en helt annen klasse enn hos de 2. divisjonsspillerne som trasker ute på banene i dag. Dessverre er det ting som tyder på at ”Bergenssyken” også regjerer på spinnesiden også. Med lag i elitedivisjonen som trener fire ganger i uken, ligger det dessverre duket for tilbakegang her også.

Avslutningsvis kan jeg nevne Thorbjørn Frantzens yndlingshistorie om John Arne Riise som etter hans utsagn trente 25 gg i uken. Det er et paradoks at med en kultur preget av fotballhelter, og med mye større muligheter for en fotballkarriere enn tidligere, trenes det altfor lite, og kanskje mindre enn noen gang tidligere.

Per Kolstad